Author: sakki

I det siste har det pågått en liten debatt om bibeltolkning i kristne medier. Hva er bibelsk rett og hva er ikke bibelsk? Uten å gå inn på detaljer i den nåværende debatten vil jeg legge frem 6 teser om Bibelen, hver med en kort begrunnelse.

1. Bibelen er Guds ord talt ved profeter og apostler.

Hvor har vi egentlig det ifra at bibelen er Guds ord? Vel først ser vi hvordan Jesus ser på GT. Han kaller det for Guds ord. Vi kan lese at Herren har talt gjennom profeten (Mt 2:15). I Matt 15 og Mark 7 kaller Jesus det som står i Moseloven og Jesajaboken for Guds ord. I Matt 4 kan vi lese om hvordan Jesus bruker ord fra Moseloven og Salmene for å svare djevelen. Blant annet sier han at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut fra Guds munn. Mange plasser ser vi Jesus sitere GT, og i særlig grad Mosebøkene, Salmene og Jesajaboken. Han bekrefter dem for å være Guds ord.
I evangeliene ser vi videre hvordan Jesus kaller apostlene til å være de autorative vitner om seg. Ikke bare én eller to, men tolv vitner velger han seg – og deretter også Paulus. De var vitner til hans virke, undervisning, død, oppstandelse og himmelfart. Til dem ble Den Hellige Ånd sendt for at han skulle se til at de husket alt det Jesus hadde befalt dem, og som de da også skulle lære til alle folkeslag (Joh 14:26; Mt 28:19f).
Dette bekrefter jo også Apostelen Peter senere, da han skriver i 2 Pet 3:15: «Det samme har jo også vår kjære bror Paulus skrevet til dere, ut fra den visdom som er gitt ham.» og Paulus selv skriver til Efeserne: «Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen.» (Ef 2:20) og «Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter» (Ef 3:5)

2. Bibelen er talt med menneskers språk

Skriften er skrevet med menneskers språk, dvs. et språk som vi bruker og forstår. Bibelen er skrevet slik at vi skal forstå den og ta den til oss. Som øverste autoritet i alle spørsmål er nettopp det avgjørende: at bibelen kan bli – og blir – forstått.
Mens den kritiske fløy ofte i praksis har avvist bibelens guddommelige side, så har de trofaste hatt en tendens til å avvise bibelens menneskelige side. Det fører også til problemer. I middelalderen så man det menneskelige, dvs. ordenes egen betydning som lite annet enn et skall. For å komme til det egentlige innholdet måtte man dypere. Men hvem kunne da vite hvem som tolket rett og hvem som ikke gjorde det. Svaret ble at paven i Roma var den som kunne forstå Skriften rett. Da ble det viktigere å høre på paven enn å lese selv.
I dag har man fått en ny variant av det samme i den karismatiske fløy. Med bakgrunn i 2 Kor 3:6, hevder man at den ytre teksten bare er et dødt skall, men at livet kommer fra ånden som ligger under bokstavene. I stedet for å forstå denne teksten som et uttrykk for lov og evangelium, tolkes det i stedet slik at bibelen må leses med en egen åndelig nådegave – som da finnes i varierende grad i ulike personer. Så gjelder det altså å lytte til de rette troshøvdingene, eller som de sier: «få rett lys over teksten.»
Men det er ikke nødvendig med et pavelig embete for at vi skal kunne forstå skriften rett. Det er heller ikke nødvendig med moderne profetisk tungetale eller visdomsord, eller en egen åndelig nådegave for at vi skal kunne forstå. Guds ord er klart i seg selv, for Ånden taler gjennom Skriften. Dessuten finnes det jo ikke noen bedre form for tungetale – eller rettere sagt tolkning av tungetale – enn at vi har skriften på vårt eget språk.

3. Bibelens menneskelige språk krever at vi er oppmerksomme på grunnspråk, språklige nyanser, håndskrifter og den historisk- kulturelle sammenheng som den er skrevet i.

Den Hellige Ånd taler til oss gjennom ordene i Skriften, og alle kristne har fått den Hellige Ånds gave – enten de føler det eller ikke.
Skal vi høre Åndens tale må vi lytte til ham. Det betyr at vi må lytte til ordene, som er talt gjennom mennesker i Skriften. Dersom vi ikke forstår språket, og ikke forstår grammatikken, så forstår vi ikke Åndens ord. Derfor heter det at ingen skal tale et fremmed språk i menigheten, uten at det blir oversatt (1 Kor 14:28). Ånden taler på vårt språk.
Og det betyr videre at vi må være oppmerksomme på sammenhengen som hans ord først ble talt i. Hvis Ånden talte til slike som kunne sitt Gamle testamente, så forsto de en del ord og uttrykk, som en «outsider» ikke forstår. Ordtak og lignelser kan være likedan, vet man ikke om dem, kan man misforstå. Dette blir vi nødt til å være oppmerksomme på.
Heldigvis er mye av jobben med grunnspråket allerede gjort for oss på forhånd, ved at bibeloversetterne har jobbet med den og oversatt til vårt språk. Deretter er det viktigste at vi leser Bibelen i sin helhet, og ikke bare klipper ut enkeltverks som vi tilfeldigvis liker mens vi overser andre, eller først bestemmer oss for hva vi mener, og så drysser over med bibelvers som ser ut å passe. Deretter skader det ikke å ha en studiebibel eller en kommentar som kan gi litt mer av sammenhengen.

4. Synden har formørket vår forstand, slik at vi likevel ikke forstår alt. Da må vi tro bibelen på grunnlag av at Gud er forfatteren.

Selv om vi er nøye med fortolkningen av skriften, vil vi finne at den lærer ting som vi bare ikke kan forstå. At hele verden ble skapt ved at Gud talte. At Gud i det hele tatt eksisterer. At han kunne bli et menneske. At Jesu blotte ord kunne stille stormen på Genesaretsjøen, og reise opp Lasarus fra de døde. At mennesket er syndig fra unnfangelsen av. At dåpen kan føde et menneske på nytt. At et syndig menneske kan være rettferdig for Gud. At Jesu eget legeme og blod kan være tilstede i nattverden. At vår kropp kan stå opp igjen fra jorden lenge etter at vi er død og gått i oppløsning. Alt slikt strir mot fornuften.
Men bibelen er altså ikke bare menneskers ord. Den er først og fremst Guds ord. Nettopp derfor tror vi Skriften, når den strir mot vår fornuft og vi ikke forstår den.

5. Det at Gud er forfatteren betyr at det er én forfatter gjennom hele Skriften. Den fremstår derfor som en helhet, selv om de menneskelige forfatterne er mange.

For veldig mange er det lett å tenke at Skriften er skrevet av ulike mennesker, og derfor skulle det ikke være rart om en skulle finne ulik teologi i GT og NT. Noen snakker om at Apostelen Paulus har en egen teologi, mens Apostelen Peter har en annen. Slik tenker ikke vi som tror på Bibelens autoritet.
Det stemmer at det er mange menneskelige forfattere, men det er bare én guddommelig forfatter. Ikke bare har han skrevet hele Skriften, men det er han som skapte himmel og jord, og som styrer hele historien. Å tenke at Skriften er påvirket av tilfeldige historiske situasjoner, tar verken Guds allmakt eller forfatterskap på alvor.
Det er han som satte opp brikkene for å gjøre alt klart til historiens sentrum: Jesu Kristi død og oppstandelse. Alt det som gikk foran handlet om det, og alt som er kommet etter handlet om det. Hvert vers i Skriften må derfor bli forstått i lys av hele skriften – og i så måte vet vi faktisk litt mer enn hva Abraham og Moses visste. For vi har hele Skriften. Det de så frem imot, kan vi se tilbake på.

6. Kristus er hele skriftens sentrale emne

Jeg har allerede antydet dette, men til slutt så er det Kristus som er hele Skriftens sentrale emne. Ikke bare er han noe som Bibelen snakker om, men han er aktivt tilstede i hele Skriften – også i GT. I en diskusjon med fariseerne om Abraham, sier Jesus at Abraham jublet over å skulle få se Kristi dag.
«Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene. Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» (Joh 8:56-58) Et par kapitler tidligere hadde han sagt til dem: «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!» og videre: «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om.» (Joh 5:39, 46)
I historien om Emmaus-vandrerne leser vi at han «begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle Skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.» (Luk 24:25). Men det gjelder ikke bare profetier. Jesus er aktivt tilstede i GT. Apostelen Paulus forteller f.eks. om hvordan Kristus fulgte Israels folk gjennom ørkenen (1 Kor 10:1-4).

Avslutning

Prinsippet «Skriften alene» innebærer ikke bare at Skriften er vår øverste autoritet for liv og lære, men også at gjennom den har Gud talt på en måte som vi kan forstå. Riktignok kan det kreve et hardt arbeid av oss, men alt sammen er der: Gitt for at vi skal forstå. Og hvorfor skal vi forstå den? Jo for i den finner vi vitnesbyrdet om Jesus Kristus, Guds sønn, som gav sitt liv til soning for alle våre synder. Uten ham står vi blottet under Guds vrede. Men er vi i Kristus har vi evig liv og salighet. I ham har vi fred med Gud.

Hjemme på stueveggen vår henger det et middels stort krusifiks. Rundt halsen min henger et lite et, og et tredje befinner seg i bilen min. Jeg liker krusifikset som symbol. Det er så tydelig og så talende at det knapt nok går an å ta feil av budskapet.

I sitt første brev til Korintermenigiheten skriver Paulus «Vi forkynner en korsfestet Kristus» (1:23). Noen vers senere følger han opp med: «For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet». Noen år tidligere, skrev han til menighetene i Galatia: «dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som den korsfestede?» (Gal 3:1). Paulus peker her på kjernen i den kristen troen: Kristus selv, som lider på korset — i vårt sted. Døperen Johannes ordla seg slik: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1:29) og i Jesajaboken blir det beskrevet med ordene: «han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred» (Jes 53:5). Om dette vitner krusifikset. Det er et bilde av selve korsfestelsen, og vi bekjenner jo troen på Kristus som ble korsfestet. Men forløpet slutter ikke der.

Johannesevangeliet gir oss litt informasjon som ikke finnes i de andre evangeliene, om hva som skjedde etter selve korsfestelsen. Men først litt bakgrunn. I 5 Mosebok 21:22-23 står det:

Når en mann får dødsstraff og han blir henrettet og hengt opp på et tre, skal du ikke la den døde kroppen hans bli hengende på treet, men gravlegge ham samme dag. For den som blir hengt opp, er forbannet av Gud.

Når Jesus ble korsfestet, sammen med to røverere, forholdt det seg i tilleg slik at dagen derpå var ikke bare Sabbat, men en stor høytidsdag. (Joh 19:31ff). Det var derfor viktig for jødene å få fart i henrettelsen, og se til at alle tre var døde så fort som mulig. Løsningen var å knuse benene deres med en stor hammer, og med det inntraff døden ganske fort. Apostelen Johannes forklarer i sitt evangelium, kapittel 19, vers 32-34:

Soldatene kom da og knuste beina først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann.

Etter at det nå var bevist at Jesus var død, ble han tatt ned fra korset og lagt i en ny grav. Slik vitner det tomme korset om at Jesus ikke bare ble korsfestet, men at han faktisk døde og ble gravlagt.

Hele Sabbaten lå Jesus død i sin grav, men straks morgenen etter var han ute av graven. Kristus sto opp fra de døde tredje dag, og viste seg deretter for apostlene og mange andre. Etter førti dager for han opp til himmelen, og vi venter ennå på at han skal komme tilbake. Igjen siterer vi Apostelen Paulus, som oppsummerer det hele:

For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg. (1 Kor 15:3-8)

Både krusifikset og det tomme korset er symboler som vitner om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Men ingen av symbolene forteller hele historien. Uten at vi kjenner til korsfestelsen, gir oppstandelsen liten mening. Og uten oppstandelsen, gir korsfestelsen liten mening. Krusifikset har en egen tydelighet, fordi det knapt nok kan forveksles med andre korssymbol. Det er tydelig og presist.

Det tomme korset, har en egen styrke idet det minner om oppstandelsen. Vi minnes ikke Jesu lidelse og død bare for sin egen del, men på grunn av hva den førte til: Vår frelse. Jesus stod opp fra sin grav. Og på samme måte, skal vi som er er forent med ham i hans død, også være forent med ham i hans oppstandelse. Også vi skal stå opp fra våre graver den dagen han kommer tilbake — for godt.