Veksellesning i salmenes bok

Salme 136 begynner slik:

Pris HERREN, for han er god,
    evig varer hans miskunn.
Pris ham som er Gud over alle guder,
    evig varer hans miskunn.
Pris ham som er Herre over alle herrer,
    evig varer hans miskunn.
Han alene gjør store under,
    evig varer hans miskunn.
Sal 136:1-4

Salme 136 er en fantastisk lovsang, som priser Guds store gjerninger. De første fire versene, sitert ovenfor, kommer som en generell erklæring av Guds storhet. Vers 5-9 fortsetter med å erkjenne at Gud er opphavet til alt som eksisterer. Han skapte himmel, jord, sol, måne og stjernene. I vers 10 flyttes fokuset til Israels fangenskap i Egypt og hvordan Gud førte Israel ut derifra. I vers 17-22 prises Gud for å lede Israel gjennom erobringstiden, som skildres i Josvaboken: Hvordan han gav landet til Israels folk. Vers 23-24 kommer som refleksjon på det hele. Gud har vært tilstede når tiden har vært vanskelig og hans folk har møtt undertrykkelse. I vers 25 går det mot avslutning, og vi er tilbake til det store skaperperspektivet: Gud gir mat til alt som lever. Derfor avslutter salmen i v. 26 med en ny lovprisning.

Etter hver påstand, som andre halve av hvert vers i salmen lyder refrenget: «evig varer hans miskunn.» Dette tyder på at salmen ble brukt som vekselsang, hvor en forsanger sang første del, og menigheten svarte med refrenget. Altså ikke helt ulikt det vi også i dag kjenner fra kirkens liturgier. Salmen synges som en del av jødenes Seder-liturgi (påskemåltidet) og det finnes eksempel på at den er blitt brukt som en del av Sabbatsliturigen [1].

Gjentakelsen av refrenget bør imidlertid ikke reduseres til å være bare et spørsmål om form eller stil. Refrenget er som et hjertebank – en kommentar til alt som skjer. Alt dreier seg om Guds miskunn. Når vi bevitner Guds storhet, og når vi ser hans store gjerninger, kan vi glede oss i at han er en Gud full av miskunn. Dette gjelder også når det kan virke motsatt for oss, f.eks. i krigene i det gamle testamente. Vers 17 og 18 kan oppleves som en selvmotsigelse, og like fullt lyder refrenget som før:

Han slo store konger,
    evig varer hans miskunn,
drepte veldige konger,
    evig varer hans miskunn,

Og til og med når ulykken rammer oss selv, kan vi være sikre på at Guds miskunn varer evig. Både i gode tider og i onde tider gjentar vi refrenget: «evig varer hans miskunn».

Evige Fader, du som har skapt himmel og jord med alt som fyller dem, alt som lever og holder det stadig ved like. Du har åpenbart din frelse for oss, og din miskunn varer evig. Hold håpet ved like i våre hjerter, slik at verken lykke eller ulykke, verken nød eller sykdom kan skille oss fra din kjærlighet. Ved din sønn Jesus Kristus, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder. Én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen [2]

[1] Allen, Leslie C. Psalms 101–150 (Revised). Vol. 21. Word Biblical Commentary. (Dallas: Word, Incorporated, 2002), 295

[2] Laget etter innholdet i Salme 136, med formen til en kollektbønn. Også inspirert av en kort bønn for Guds vedvarende kjærlighet i: Engelbrecht, Edward A. The Lutheran Study Bible. (St. Louis, MO: Concordia Publishing House, 2009), 980.

Det som skjer på alteret

Artikkelen er tidligere publisert i Dagen 23. desember 2016, og ligger ute på dagensdebatt.no

I det siste har vi kunnet lese ytringer hvor enkelte, med bibelen i hånd, prøver å kaste tvil over, eller rett ut avvise Jesu stedfortredende død. Det påstås at det ikke hører sammen med Guds kjærlige vesen å frelse mennesker på den måten. Like fullt konstaterer Hebreerbrevet 9:22 at «uten at blod blir utøst, er det ingen som får tilgivelse.» Hele skriften er gjennomsyret av denne tanken, både GT og NT. Offertanken er noe av det som aller tydeligst knytter testamentene sammen.

Påskelammet

I Andre Mosebok kapittel 11 og 12 finner vi historien om den første påsken og innstiftelsen av den årlige påskefeiringen. Israels folk slavet under farao i Egypt, og trass Guds bud og ni grusomme landeplager nektet farao å gi slipp på dem. Nå varslet Gud den tiende plagen: Dødens engel skulle gå gjennom landet og ta livet den førstefødte i hver familie. Det var Guds dom over Egypt. Samtidig fikk Israels folk et budskap om Guds nåde: Hver familie skulle ta et lam eller kje og slakte det. Blodet skulle rennes ut og smøres på dørstolpene og tverrbjelken til hvert hus. Når dødens engel så blodet, skulle han gå forbi, og intet ondt hende de som var i huset. Samme kvelden skulle hele familien spise lammet i lag. Slik var de alle med på offermåltidet, hvor påskelammet led en stedfortredende død for den førstefødte i familien.

Offertjenesten i tempelet

Bare noen måneder senere var Israels folk godt i gang med å sy duker og plagg, og lage møbler og redskaper til tempelet.  Påskelammet ble utgangspunktet for en rekke ofringer, som nå skulle skje under mer ordnede forhold. Tre ganger i året skulle hele folket samles til høytid i tempelet, og da måtte ingen vise seg tomhendt. (2 Mos 23:14-17). Likevel var offertjenesten en nådetjeneste, for den innebar den samme stedfortredende døden som påskelammet gjorde.

Guds lam

Det ser ut til at Jesus vokste opp i familien sin, uten å bemerke seg i veldig stor grad (Luk 2:41-52; Matt 13:55). Men når døperen Johannes’ tid nærmet seg slutten, skulle Jesus bli åpenbart. Like etter hans dåp, peket Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1:29)

Jesus blir identifisert, ikke bare med påskelammet, men også med skyldebukken som skulle bære syndene til Israels folk ut av leiren. (3 Mos 16:20-22) Dette var en profeti, som skulle bli oppfylt når Jesus gav sitt liv på korset. På samme måte som påskelammet, var det en offerdød – en stedfortredende død for oss.

Det som skjer på alteret

Som sitert ovenfor, var det ikke tillatt å vise seg tomhendt for Herrens alter i den gamle pakt. En måtte bringe med seg et offer til Herren. Men i den nye pakt er det på mange måter motsatt. Nå går vi tomhendt til alters, for vårt offer er allerede slaktet – én gang for alle. (Heb 7:26f) Skulle vi stått for offeret, hadde det aldri vært tilstrekkelig. (Mark 8:36) I stedet ofrer Jesus seg selv som det fullkomne offer. Derfor bringer vi ikke noe til alters, vi bare tar imot. Der får vi hans legeme og blod, på samme måte som Israels folk satte seg ned og spiste påskelammet.

Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød. Se på Israels folk! Har ikke de som spiser av offeret, del i det som skjer på alteret? (1 Kor 10:16-18)