Artikkelen er tidligere publisert i Dagen 23. desember 2016, og ligger ute på dagensdebatt.no
I det siste har vi kunnet lese ytringer hvor enkelte, med bibelen i hånd, prøver å kaste tvil over, eller rett ut avvise Jesu stedfortredende død. Det påstås at det ikke hører sammen med Guds kjærlige vesen å frelse mennesker på den måten. Like fullt konstaterer Hebreerbrevet 9:22 at «uten at blod blir utøst, er det ingen som får tilgivelse.» Hele skriften er gjennomsyret av denne tanken, både GT og NT. Offertanken er noe av det som aller tydeligst knytter testamentene sammen.
Påskelammet
I Andre Mosebok kapittel 11 og 12 finner vi historien om den første påsken og innstiftelsen av den årlige påskefeiringen. Israels folk slavet under farao i Egypt, og trass Guds bud og ni grusomme landeplager nektet farao å gi slipp på dem. Nå varslet Gud den tiende plagen: Dødens engel skulle gå gjennom landet og ta livet den førstefødte i hver familie. Det var Guds dom over Egypt. Samtidig fikk Israels folk et budskap om Guds nåde: Hver familie skulle ta et lam eller kje og slakte det. Blodet skulle rennes ut og smøres på dørstolpene og tverrbjelken til hvert hus. Når dødens engel så blodet, skulle han gå forbi, og intet ondt hende de som var i huset. Samme kvelden skulle hele familien spise lammet i lag. Slik var de alle med på offermåltidet, hvor påskelammet led en stedfortredende død for den førstefødte i familien.
Offertjenesten i tempelet
Bare noen måneder senere var Israels folk godt i gang med å sy duker og plagg, og lage møbler og redskaper til tempelet. Påskelammet ble utgangspunktet for en rekke ofringer, som nå skulle skje under mer ordnede forhold. Tre ganger i året skulle hele folket samles til høytid i tempelet, og da måtte ingen vise seg tomhendt. (2 Mos 23:14-17). Likevel var offertjenesten en nådetjeneste, for den innebar den samme stedfortredende døden som påskelammet gjorde.
Guds lam
Det ser ut til at Jesus vokste opp i familien sin, uten å bemerke seg i veldig stor grad (Luk 2:41-52; Matt 13:55). Men når døperen Johannes’ tid nærmet seg slutten, skulle Jesus bli åpenbart. Like etter hans dåp, peket Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1:29)
Jesus blir identifisert, ikke bare med påskelammet, men også med skyldebukken som skulle bære syndene til Israels folk ut av leiren. (3 Mos 16:20-22) Dette var en profeti, som skulle bli oppfylt når Jesus gav sitt liv på korset. På samme måte som påskelammet, var det en offerdød – en stedfortredende død for oss.
Det som skjer på alteret
Som sitert ovenfor, var det ikke tillatt å vise seg tomhendt for Herrens alter i den gamle pakt. En måtte bringe med seg et offer til Herren. Men i den nye pakt er det på mange måter motsatt. Nå går vi tomhendt til alters, for vårt offer er allerede slaktet – én gang for alle. (Heb 7:26f) Skulle vi stått for offeret, hadde det aldri vært tilstrekkelig. (Mark 8:36) I stedet ofrer Jesus seg selv som det fullkomne offer. Derfor bringer vi ikke noe til alters, vi bare tar imot. Der får vi hans legeme og blod, på samme måte som Israels folk satte seg ned og spiste påskelammet.
Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød. Se på Israels folk! Har ikke de som spiser av offeret, del i det som skjer på alteret? (1 Kor 10:16-18)