Salme 136 begynner slik:
Pris HERREN, for han er god,
evig varer hans miskunn.
Pris ham som er Gud over alle guder,
evig varer hans miskunn.
Pris ham som er Herre over alle herrer,
evig varer hans miskunn.
Han alene gjør store under,
evig varer hans miskunn.
Sal 136:1-4
Salme 136 er en fantastisk lovsang, som priser Guds store gjerninger. De første fire versene, sitert ovenfor, kommer som en generell erklæring av Guds storhet. Vers 5-9 fortsetter med å erkjenne at Gud er opphavet til alt som eksisterer. Han skapte himmel, jord, sol, måne og stjernene. I vers 10 flyttes fokuset til Israels fangenskap i Egypt og hvordan Gud førte Israel ut derifra. I vers 17-22 prises Gud for å lede Israel gjennom erobringstiden, som skildres i Josvaboken: Hvordan han gav landet til Israels folk. Vers 23-24 kommer som refleksjon på det hele. Gud har vært tilstede når tiden har vært vanskelig og hans folk har møtt undertrykkelse. I vers 25 går det mot avslutning, og vi er tilbake til det store skaperperspektivet: Gud gir mat til alt som lever. Derfor avslutter salmen i v. 26 med en ny lovprisning.
Etter hver påstand, som andre halve av hvert vers i salmen lyder refrenget: «evig varer hans miskunn.» Dette tyder på at salmen ble brukt som vekselsang, hvor en forsanger sang første del, og menigheten svarte med refrenget. Altså ikke helt ulikt det vi også i dag kjenner fra kirkens liturgier. Salmen synges som en del av jødenes Seder-liturgi (påskemåltidet) og det finnes eksempel på at den er blitt brukt som en del av Sabbatsliturigen [1].
Gjentakelsen av refrenget bør imidlertid ikke reduseres til å være bare et spørsmål om form eller stil. Refrenget er som et hjertebank – en kommentar til alt som skjer. Alt dreier seg om Guds miskunn. Når vi bevitner Guds storhet, og når vi ser hans store gjerninger, kan vi glede oss i at han er en Gud full av miskunn. Dette gjelder også når det kan virke motsatt for oss, f.eks. i krigene i det gamle testamente. Vers 17 og 18 kan oppleves som en selvmotsigelse, og like fullt lyder refrenget som før:
Han slo store konger,
evig varer hans miskunn,
drepte veldige konger,
evig varer hans miskunn,
Og til og med når ulykken rammer oss selv, kan vi være sikre på at Guds miskunn varer evig. Både i gode tider og i onde tider gjentar vi refrenget: «evig varer hans miskunn».
Evige Fader, du som har skapt himmel og jord med alt som fyller dem, alt som lever og holder det stadig ved like. Du har åpenbart din frelse for oss, og din miskunn varer evig. Hold håpet ved like i våre hjerter, slik at verken lykke eller ulykke, verken nød eller sykdom kan skille oss fra din kjærlighet. Ved din sønn Jesus Kristus, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder. Én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen [2]
[1] Allen, Leslie C. Psalms 101–150 (Revised). Vol. 21. Word Biblical Commentary. (Dallas: Word, Incorporated, 2002), 295
[2] Laget etter innholdet i Salme 136, med formen til en kollektbønn. Også inspirert av en kort bønn for Guds vedvarende kjærlighet i: Engelbrecht, Edward A. The Lutheran Study Bible. (St. Louis, MO: Concordia Publishing House, 2009), 980.